"I'm just trying to get an overview..."

Our job description has now been finalised; for the following nine months me and my co-delegate Ingvild will mainly be working with capacity building. In order to get started, we just wanted to get an overview of our branch..

So for the past week, we have been trying to figure out how the Sudanese Red Crescent Society in the Red Sea State (RSS) is organized. We are both organizers and planners at heart, so we have put up wall posters and maps in our office for us (and the volunteers) to fill in.

Trying to gather this information, we have been asking the staff, the volunteer leaders, the locality leaders, the unit leaders. So far we know that: RSS has five active localities. One of these has three sectors. Every sector is made up of seven to 13 units. One unit has at least 50 volunteer members. Conclusion: We are dealing with a lot of volunteers, which again means a lot of potensial!

Next week we hope to visit most of SRCS's centers in the Red Sea State in order to get an overview over the activities.

Fest og fritid i Port Sudan

Etter kun to arbeidsdager var igjen klart for en fullbooket helg. I forkant hadde vi gått til innkjøp av en futa/tob (tradisjonelt sudansk plagg for kvinner) og var klare for at Samira skulle lære oss hvordan man skulle ta den på. Etter flere forsøk er vi endelig viklet inn i hver vår futa, drikker søt te og spiser kaker sammen med Hassans familie. Noen timer senere er vi i en stor hage med om lag 100 andre mennesker – en liten sammenkomst for å feire brudeparet, blir vi fortalt. Etter en god stund med småprat, mat og drikke dukker endelig brudeparet opp. Vi får et kort glimt av bruden, og dermed er et viktigste gjort. Kvelden vår er over.

Dagen etter er vi invitert til frivilligkoordinator Mahmoud og hans familie. De bor i Umm al-ghurra, i utkanten av Port Sudan. Her, som de fleste stedene utenfor sentrum, domineres landskapet av enetasjeshus, geiter, barn, biler og søppel.

I deres forholdsvis store hus har Mahmouds kone Zuhur forberedt henna til oss, og mens vi blir dekorert strømmer det på med nabokoner. Vi sitter med føttene i været og en kaffekopp i (den udekorerte) hånda og lytter til sladder. Henna tar lang tid, men her har ingen det travelt.

Eid mubarak!

I tre dager har eid-feiringen vart. Etter en måneds faste har sudanerne nå hatt en velfortjent ferie. Det besøkes, det spises og det drikkes. Søndag var vi invitert til hjem til vår kollega Hassan og hans familie til lunsj. Det er stekende varmt og vi bes med inn i den svale, grønne hagen, og i et stort avgrenset område flyr minst 20 fugler. Familien elsker fugler, kan Hassan fortelle. Ingvild og jeg prøver å få hjulpet Samira, Hassans kone, med de siste forberedelsene. I det vi skal til å begynne å spise, kommer Samiras mor og to brødre, og vi følger etter dem ut i stua igjen. Men vi blir fort geleidet tilbake inn på det kjøligste rommet for å spise. Med MTV i bakgrunnen spiser vi nydelig sudansk mat, prøver oss fram på arabisk med Hassans barn på 16, 14 og snart ett år (”Hun var ikke planlagt!” utbryter Samira mens hun ler så hun rister). Vi blir tatt med på besøk til Samiras tante, som nesten går i bakken når vi kan ønske ”’id mubarak” på arabisk, og til Samiras mor og brødre. Overalt vanker det søtsaker, brus, kjeks. Til slutt kjører vi til den beste iskremsjappa i byen, og nærmest ruller videre til sjefen vår Mohammad Taha. Fire søte barn klatrer både på mor og far mens vi diskuterte Sudan, Norge, Røde Halvmåne, Ramadan og visumsøknader over utallige små kopper søt og sterk jabnah (sudansk kaffe). Dagen avsluttes sammen med de frivillige – igjen serveres det kaker, kjeks og sjokolade.

Mandag morgen starter vi med ny giv, vi skal på seks husbesøk hos frivillige i hele byen i løpet av de neste åtte timene. Det er godt å få møtt menneskene vi skal jobbe med, høre hva de ønsker seg av vårt opphold. Det er forbausende hvor gode samtaler man kan få til med tålmodighet, kroppsspråk og en stor porsjon godvilje!

Tirsdag morgen er vi klare for rihla (tur) til havet med 25 frivillige. Kortspill, dans, vassing i Rødehavet, mat og jabnah er oppskriften på en svært vellykket dag. En stund iakttar jeg en av de frivillige som finkjemmet det millimeterkorte håret sitt, uten helt å skjønne hvorfor. Etter noen minutter forsvinner han, og jeg får snart vite at han sitter i en bil et stykke unna med en av de andre frivillige: han holder på å fri! Etter en times tid kommer de fnisende tilbake- om ett år er det bryllup. Vår korte ferie kunne ikke ha sluttet på en bedre måte.

Så langt har det berømte kultursjokket uteblitt – for vår del har det heller vært snakk om sukkersjokk.

Heavy rains in Khartoum state

The rainy season around Khartoum normally starts in July and ends in late August. Three weeks ago, the outskirts of Sudan’s capital were heavily affected by the rain. The Sudanese Red Crescent Society (SRCS) has made assessments in the area, found out how many households have been affected and what items are the most necessary. The report states that “entire communities in Khartoum state have been displaced following heavy rainfall. 22 291 homes are affected”. This means that the homes of over 100 000 people are either completely or partially damaged.

Monday me and Ingvild assisted the Emergency Response Unit (ERU) to the field, where the first food distributions were being handed out. At a later stage, non-food items (NFI) will also be distributed, and the SRCS has now asked the Red Cross/Red Crescent Federation for the amount needed to rebuild the affected area over the next five months. Read the appeal here: http://www.ifrc.org/docs/appeals/09/MDRSD007.pdf

Endelig i Sudan!

Vi har tilbrakt tre dager i Khartoum, Sudans hovedstad. Den første dagen var vi på hovedkontoret til Sudanese Red Crescent Society (SRCS). Vi fikk en innføring om hva SRCS gjør og står for, i tillegg til at vi møtte representanter fra både Sveits, Tyskland og Østerrike Røde Kors. På kvelden ble vi tatt hånd om av hotellpersonalet, som viste oss hvor det gikk an å få mat etter solnedgang. Før kl.19 nå i Ramadan er det så å si umulig å få tak i.

Mandag deltok vi i et møte der omleggingen av frivilligstrukturen i SRCS ble lagt fram. Det virker som et spennende prosjekt, og det er ikke umulig at jeg og Ingvild kommer til å jobbe mer med dette i de kommende ni månedene.

Resten av tiden vår tilbrakte vi med Emergency Response Unit (ERU). Taha, som var ungdomsdelegat i Bergen i fjor, tok svært godt vare på oss. Mandag var vi ute i felten og ble invitert til å bryte fasten med ERU. Tirsdag var vi på en liten sightseeingrunde i Khartoum og brøt fasten med Tahas familie. Etter kun tre dager var det vemodig å ta farvel med hovedstaden – men det er mulig vi er tilbake allerede om en måned. Da er vi nemlig invitert i bryllup!

Å forberede seg på å ikke være forberedt

I morgen reiser jeg og Ingvild (26) til Sudan for å jobbe som ungdomsdelegater i Port Sudan ved landets østkyst. Endelig skal vi begynne på vårt ni måneder lange feltopphold. I tre uker har vi blitt kurset av både Fredskorpset og Røde Kors Ungdom for å være best mulig forberedt, samtidig som vi har fått beskjed om at nettopp dette er umulig. 

Tyskeren i meg elsker å organisere, fikse, forberede, så det har vært hardt å akseptere. Jeg har forsøkt å lese meg opp på Afrikas største land, forsøkt å sette meg inn i det som venter meg i Port Sudan.  Hvorvidt jeg fikk til det, vil vise seg. Nå er bagasjen i alle fall pakket, vaksinene er tatt, penger er vekslet. Jeg er vel så klar jeg kan bli. Sudan i morgen, insha'allah.