Eid mubarak!

I tre dager har eid-feiringen vart. Etter en måneds faste har sudanerne nå hatt en velfortjent ferie. Det besøkes, det spises og det drikkes. Søndag var vi invitert til hjem til vår kollega Hassan og hans familie til lunsj. Det er stekende varmt og vi bes med inn i den svale, grønne hagen, og i et stort avgrenset område flyr minst 20 fugler. Familien elsker fugler, kan Hassan fortelle. Ingvild og jeg prøver å få hjulpet Samira, Hassans kone, med de siste forberedelsene. I det vi skal til å begynne å spise, kommer Samiras mor og to brødre, og vi følger etter dem ut i stua igjen. Men vi blir fort geleidet tilbake inn på det kjøligste rommet for å spise. Med MTV i bakgrunnen spiser vi nydelig sudansk mat, prøver oss fram på arabisk med Hassans barn på 16, 14 og snart ett år (”Hun var ikke planlagt!” utbryter Samira mens hun ler så hun rister). Vi blir tatt med på besøk til Samiras tante, som nesten går i bakken når vi kan ønske ”’id mubarak” på arabisk, og til Samiras mor og brødre. Overalt vanker det søtsaker, brus, kjeks. Til slutt kjører vi til den beste iskremsjappa i byen, og nærmest ruller videre til sjefen vår Mohammad Taha. Fire søte barn klatrer både på mor og far mens vi diskuterte Sudan, Norge, Røde Halvmåne, Ramadan og visumsøknader over utallige små kopper søt og sterk jabnah (sudansk kaffe). Dagen avsluttes sammen med de frivillige – igjen serveres det kaker, kjeks og sjokolade.

Mandag morgen starter vi med ny giv, vi skal på seks husbesøk hos frivillige i hele byen i løpet av de neste åtte timene. Det er godt å få møtt menneskene vi skal jobbe med, høre hva de ønsker seg av vårt opphold. Det er forbausende hvor gode samtaler man kan få til med tålmodighet, kroppsspråk og en stor porsjon godvilje!

Tirsdag morgen er vi klare for rihla (tur) til havet med 25 frivillige. Kortspill, dans, vassing i Rødehavet, mat og jabnah er oppskriften på en svært vellykket dag. En stund iakttar jeg en av de frivillige som finkjemmet det millimeterkorte håret sitt, uten helt å skjønne hvorfor. Etter noen minutter forsvinner han, og jeg får snart vite at han sitter i en bil et stykke unna med en av de andre frivillige: han holder på å fri! Etter en times tid kommer de fnisende tilbake- om ett år er det bryllup. Vår korte ferie kunne ikke ha sluttet på en bedre måte.

Så langt har det berømte kultursjokket uteblitt – for vår del har det heller vært snakk om sukkersjokk.