Morgenstund har gull i munn

Nesten hver morgen trasker Ingvild og jeg innom kaffedama vår på hjørnet. Hun har satt opp stoler og små bord, en slags mobil kafé. Selv sitter hun bak en gammel kommode hvor hun har kaffebønner, kopper, sukker og jeg vet ikke hva. Når vi kommer for å bestille vår daglige kanne jabnah til å ta med, har hun som regel brent og malt kaffebønnene allerede. Vi håndhilser og slenger oss ned på hver vår plaststol. Hun koker opp kaffen på en liten kullgrill, og tilføyer litt kardemomme og ingefær. (Selv er jeg ikke så glad i for mye ingefær, men sudanerne er helt gale etter det, får jeg inntrykk av.) Kaffen helles fra kjele til kanne uten at så mye som en dråpe går tapt. Tre små fingerbølkopper, jabnah-kannen og sukker plasseres på et lite brett, som vi balanserer med oss over gata og inn på kontoret. Få minutter senere spaserer de første frivillige inn; de vet hvor de kan finne dagens første kaffekopp.